Samtykkelov. Det er ingen tvil i mitt sinn om at det er det eneste riktige.
Det finnes ikke et vanskeligere felt enn voldtekt. Det er vanskelig på alle plan. Men at det skal finnes en tydelig lov om at et «ja» skal høres klokkeklart før man forsyner seg, synes jeg nesten er rart at vi gidder å diskutere.
Hun soser rundt, og klokka er altfor mye. Hun er drita. Hun er kald. Hun burde vært hjemme for lenge siden, men hun har kjærlighetssorg og hun er ung, vill og rampete. Det er flere som burde vært hjemme for lengst. Sammen ender de opp på nach. Hun er trøtt og sovner på en madrass. Når hun våkner til, er det en som har lagt seg ved siden av henne. Hun kjenner hendene hans fomler og famler. Hun dytter han vekk, men han gir seg ikke, hun ler litt og sier «ikke». Det preller av som vann på vaselin. Hun er halvt i ørska, altfor full, altfor sliten og altfor ute av stand til å sette seg opp å si «nå får du fan meg gi deg».
Morgenen etter våkner hun av at angsten herjer i hjertet. Hun er kvalm, skjønner ikke helt hvor hun er, finner ikke klærne sine. Hun som la seg med klærne på da hun sovnet.
Klokka er seks på morgenen. Det er 17. mai, og hun er i en annen by enn sin egen. Alt er feil. Det føles som om alt rundt henne raser sammen. Hun får så panikk at hun hiver på seg buksa og krøller trusa sammen og stapper den i lomma. Den fant hun på vei ut av rommet, først etter hun hadde tatt på buksa.
Det verste med alt er skammen. Hun skammer seg så forferdelig for å ha vært en så stor idiot som ble så full og ble med på nach. Hun kan bare takke seg selv. Og hun kan ikke fortelle dette til noen, ingen må få vite.
Det triste er at skammen rammet helt feil person. Skammen rammer alle, unge, dumme og fulle. Men han som han ikke tok å bli dyttet bort for et nei. Han som ikke hørte på «ikke», han burde skamme seg! Men hun føler seg ganske sikker på at han ikke tenkte at han gjorde noe galt. For hun skrek ikke, hun klorte han ikke i ansiktet og slo rundt seg. Så da var det vel bare å kjøre på? Hun lå jo bare der.
Denne historien er dessverre ikke unik. Den ligner på noe altfor mange har opplevd. Dette er en voldtekt, selv om det ikke er voldsomt.
Voldtekt er ikke nødvendigvis fysisk vold og basketak. Det er en voldtekt så lenge du ikke har fått et rungende samtykke fra begge parter. Men manglende samtykke er dessverre ikke nok til å bli dømt for voldtekt i Norge i dag. Derfor har vi i det siste sett folk ta til gatene for å få en samtykkelov. 17 land i EØS-området har det allerede. Blant annet Sverige, Danmark og Finland. Det skulle bare mangle at vi får det i Norge også.
Er det typisk norsk å støtte overgripere?
I tilfellet over var det jo ikke en flørt i forkant. Men det kan det jo også være. At man er med på leken, men plutselig kjenner at dette ble feil. At man sier «jeg vil ikke likevel». Det er lov. Det er alltid lov å si stopp.
Det er ingen regel som heter at nå har du kyssa såpass mye, så nå er det ingen vei utenom, det var synd, du får bite tennene sammen.
Det er alltid lov å si stopp.
Jeg har en drøm, og det er drømmen om at alle foreldre skal snakke med sønnene og døtrene sine om dette. Fortell dem at de skal lytte til seg selv og til andre. Fortell dem at deres ønsker og behov aldri trumfer et annet menneskes nei.
Jeg har en drøm om at dette skal bli en selvfølge for neste generasjon. At den dagen jeg blir bestemor, skal barnebarna mine sette seg på fanget mitt og si «å, bestemor kan ikke du fortelle de grusomme voldtektshistoriene fra da du vokste opp, fortell om den gangen dere ikke hadde samtykkelov».
Velkommen til Adressahuset mandag 29. april: Slag, snitching og Snap: Hvorfor øker ungdomsvolden? Les mer her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!